Takk, er så mye mer enn et ord.

Hallo!
Da var det på tide å smelle inn et nytt innlegg i bloggen. Tenkte det var greit å få inn et innlegg nå, for jeg får sikkert ikke til å somle meg til å legge inn enda ett før meridaturen (som er til mandag) Så da var det bedre å skrive litt nå.
Jeg har som vanlig masse å fortelle. Skal prøve å skrive det meste - men klokken er kvart på 12, og jeg skal tiiidlig opp i morgen, så jeg får se hvor mye jeg får dyttet inn før jeg må finne loppekassa.
Vell, jeg skal begynne med å skrive en liten historie. :)

Jeg satt å lot blikket gli rundt omkring på kjøpesenteret Zulia. Jeg hadde funnet en grei kafè hvor jeg satt sammen m ed mamà og ei dame fra AFS. Vi snakket og pjattet og hadde det riktig så koselig. Men oppmerksom som jeg er, legger jeg merke i øyekroken min at det er mye bevegelse, uvanlig mye bevegelse, og jeg lar konsentrasjonen gli fra samtalen til det som skjedde noen meter lengre borte. Folk kavet seg frem som dyr. Med raske skritt gikk de inn på matvarebutikken, med stress, angst og håp i utrykket. Jeg har nå blitt så venezuelansk at jeg vet hva dette betyr.... "mammaaaa vi må komme oss inn på butikken, folk kommer ut igjen med olje. KOM", nermest brøler jeg ut. Afs dama, Thais, som hun heter drakk fort opp resten av kaffen sin, og konkluderte med at hun skulle gå og se om hun fikk tak i Olje. Thais gikk inn i butikken, mens mama fremdeles stod utenfor og kom frem til at, nei det skulle hun ikke. det var jo så lang kø, kom nå Victoria, så går vi å henter Aurime. Jeg tar på meg "men mamma" blikket mitt og snakker med rask og stresset spansk. "mamma, se på køen, folk handler kun 1 med olje, køen går fort" Så ler mama og sier, victoria, du er virkelig blitt venezuelansk. Vi gikk inn i butikken. Og jeg var sikker på at jeg hørte englemusikk når jeg så de hadde sukker også. WOOOW sukker OG olje. dette er, WOOOW! to pakker hver fikk vi ta med oss med sukker. og vi gikk bort bak en glassdisk hvor de delte ut olje. Der var det en stor kar som delte ut ÈN olje til hver person. altså, en til meg og en til mama. Da jeg får oljen min sier jeg "takk" med super entusiasme. og jeg får en et litt sjokkert "ingen årsak" tilbake, som om han var overrasket over at jeg takket. i tilleg fikk vi tak i melet vi bruker til å lage arepa. Det var virkelig et storkupp! vi stiller oss i den laaaange køen og pjatter over hvor fornøyde vi er med hva vi har fått tak i. MEN plutselig kjenner jeg en finger dunke borti ryggen min, tre-fire raske dunk. Jeg snur meg, og der står oljemannen med 2 flakser til med olje i hånda og sier. du var så hyggelig. her, ta disse også. Jeg ble halvstum og takket så pent jeg var god for. kø-folkene så stygt på meg, men gliset mitt gikk fra øre til øre. Så ble dette vårt nye snakketema. mellom meg, mama og Thais. Ikke mange minuttene går før jeg kjenner dunkinga igjen. joda, jeg snur meg, og der står oljemannen med et stort glis. han hadde nemlig to pakker med margaring i hånda. værsegod, nå kan du spise arepa med smør. jeg ble enda mer stum. men mama reddet meg med noen ord. jeg fikk slengt ut noen ord jeg også, før han gikk tilbake til jobben sin. det gikk nøyaktig 10 sekunder, før jeg ser at HELE køen er snudd mot meg. Det var som å væe i en hønegård. "hæ, er det smørr her!?" "Hvor er smørret!?" !!!!????SMØØØØRRRRRR!!!"???
Joda, jeg var den eneste personen i hele butikken som hadde smør. vi gav en smørr og en olje til thais, men klarte å komme oss ut av butikken (levende) med ting man kanskje får tak i et par ganger i måneden. Jeg mener, normalt sett kan man kanskje kommer over EN av tingene i en butikk. Om man er heldig. men joda, jeg kom ut med kviteringen min 2 sukker, 2 olje, 2 mel til arepa og en smørr. Det er ny rekord det ! Og den kviteringen skal jammen meg rammes inn!
Nå skal jeg avslutte min lille histore med et spørsmål.
Hvor mye kan man egentlig få igjen for å si takk? Eller generelt være høflig?

For det har seg slik at her er det omtrent umulig å få tak i slike ting. Og om man kommer over det koster det masse. 2- 3 ganger så mye det koster til vanlig. Jeg vil IKKE skrive noe om hvorfor det er blitt slik. Det er ene og alene politikk, og det vil jeg ikke skrive om på bloggen, da det fort kan bli dumt. Men politikken her er virkelig værdt å sette seg litt inn i. Veldig sært og veldig ja, jeg skal ikke si noe mer om det.

Så kan jeg jo fortelle at klassebildene er kommet. eller jeg går jo sisteåret her nede, så de har en plass på veggen hvor klassebildene blir hengt opp. Jeg LYSER som den hviteste på hele skolen. det blonde håret hjerlper fint lite også... Tiden på skolen går mot slutten. Og den tanken kverker meg innvendig. har 19 skoledager igjen eller noe slikt! :O og med tanke på at jeg skal 8 dager til merida så er jo det ganske så, hmm. For å si det slik, dette kommer til å bli første og eneste gang i livet mitt hvor jeg IKKE vil slutte skolen. Jeg vil kle på meg skoleuniformen, putte noen fargerike klyper i håret, finne tøyarmånd, småkker og alt som er og gå på skolen for å treffe mine venner. lærere. Jeg trives. folk er hyggelige. Jeg liker meg utrolig godt der. Jeg vil liksom ikke at det skal ta slutt på en måte.. Det er så altfor lite tid igjen her i Venezuela. nå er kl 00.05, så da er det nøyaktig 1 dag og to måndeder. Dere tenker sikker at det er jo masse! hele 8 uker og 6 dager (eller noe slikt ) men nei, tiden går altfor fort. Jeg vet ikke om dere husker det. men jeg skrev et innlegg for leeeeeeeeeenge siden. Om hvor fort tiden går. At før jeg vet ordet av det så har det sikkert gått 4 uker siden jeg skrev innlegget. jøssemg vet hvor mange uker det er siden nå. Tiden flyr. Bokstavelig talt.

Så nå sitter jeg her, med høretelefoner med reggaeton. Men lyden av regnet utenfor er så høy og behagelig at jeg spiller ikke muskken for høyt. Det har regnet kjempe lenge nå. bare fosset ned. Jeg kan ikke huske sist det har regnet så mye. Og jeg er superfristet til å bare gå ut. vandre, vandre, vandre. UTEN paraply. (har eg sagt at paraply har to navn her? kommer ann på om det er til regn eller sol...) ja, for det er nemlig slik her, at folk går rundt med paraply her, når det er knallblåhimmel, ikke en sky og se. Jeg skjønte ikke helt det i begynnelsen. Hvorfor går dem rundt med paraply? venter dem på regn, som det ser ut som ikke skal dukke opp før om 200 år? men joda, jeg fikk det nå forklart- det også. det er for å beskytte seg mot solen (logisk nok. hehe)

Hva mer har jeg brukt tiden på? joda, jeg har jo vært på kurs på morgene de sste to ukene. smykke-kurs. Så jeg har lært å lage smykker, armbånd, belter, skjerf litt av alt egentlg. så nå har jeg vært i dilleutikken og kjøpt tråder, perler, duppedingser og holder på å finne opp forskjellige modeller av alt og mer enn det. Familen min her, vil jeg skal selge tingene. dem sier de blir fine. Og joda, det at jeg klarte å selge mitt første armbånd dag til en god penge var jo en opptur. Så jeg holder på å lage kjempe søte tøy øredobber ( en himla jobb) og noen armbånd med skinntråd og ting som henger ned. Det blir nå ganske så fresht.

OJ DER tordnet det. hahaha jeg skvatt -.-

Hmm, jaa, så har jeg vært i bursdag til ivanna. Det var moro. jeg måtte danse konga forran alle.
vrkking på rumpa og noe hopp. joda. øvelse gjør mester. Gratis drikke var det også. Jeg hold meg til en halv smirnoff. Folk her tar normalt sett ikke helt av slik når det er gratis drikke. visst drikker dem seg fulle. Men ville dette vært i norge, ville jo folk ligget å rullet på gulvet etter 10 minutter. hahah. Joda, jeg klarte heldigsvis å komme meg hjem før fjortissene drev å ravet rundt fordi dem var dritings etter ei øl.

Men nå skal jeg avslutte innlegget med å fortelle dere, at jeg gleder meg utrolig masse til mamma kommer ned hit, for hun skal nemlig ta med seg min herlige verdens beste lillesøster ! Det skal bli helt fantastisk ! Gleder meg til å se dere 9 juli! <3

Neida, jeg bare tulla, jeg skal avslutte innlegget med å si, GRATULERER TANTE !!! Som har fått ei herlig lita datter! Lille Julie ! Gleder meg masse til å treffe herligheten. Som fødselsgave skal jeg gi deg en kostnadsfri engangsgavekort på barnevakt ! hehe !! juhuuu!

vell, nå skal jeg sove til lyden av regnet!
hadet og over og ut. Vil gjerne ha en tilbakemelding på den lille "historien" jeg skrev. Skal jeg kanskje prøve å skrildre slik når jeg skriver om ting som har skjedd her nede, for å variere litt?

nok en gang minner jeg på, har noen spørsmål ta kontakt ! jeg_victoria@hotmail.com

-Victoria.

HVORFOR utveksle.

Nå tenkte jeg at jeg skulle sette meg ned å skrive et innlegg om nettopp hvorfor man burde utveksle. Litt om oppturer, nedturer og ja sånn generelt. Så håper jeg at om det er noen utvekslings-tvilere der ute som bikker over på "JA, jeg vil utveksle" etter å ha lest dette innlegget.

Først av alt. Det å skulle se for seg hvordan et utvekslingsår skal bli, er umulig. Man kan ha utallige bilder og forestillinger av hva man TROR det kan bli til. Men det blir neppe slik man har tenkt seg.

Et utvekslingsår, blir slik man selv gjør det til.
-Og med det mener jeg, at den innstillingen man har, ja det er den man får betalt for når man ser tilbake på året.

Når det gjelder landevalg må man absolutt tenke på hva som passer enselv best. Og ikke bare velge pga. en venninne eller for å følge "trenden". Man velger det landet man vil og kan tenke seg å bo i. For man skal faktisk bo der i nesten et helt år.

Hvem kan utveksle?
ALLE kan utveksle. Alle burde utveksle spørr du meg. For det er bare en helt utrolig opplevelse. En unik opplevelse. Jeg skal ikke si at det er lett å utveksle, for det er det tert i mot. Man møter MYE motgang og tunge dager. Men når de gode dagene kommer, så blir ting så bra at man glemmer det som har vært vaskelig. For min del, så kom de vonde dagene så altfor ofte i begynnelsen. Jeg satt å strigråt dag nummer to, og skjønte ikke HVA jeg hadde tenkt med når jeg hadde meldt meg på dette. Men som tiden, dagene og månedene gikk, så forsvant de vonde dagen sakte men sikkert. og nå, nå sitter jeg her på krakken i stua og føler meg som verdens lykligste og mest herlige person som har mulighet til dette.
I de første innleggene jeg skrev her nede, tror jeg at jeg skrev mer positivt enn det jeg følte innvendig. Men jeg tror også at det å skrive mer positivt var litt motivasjon. Jeg måtte jo tross alt gi dette en sjanse. Spansken tok det LANG tid før den kom inn. Lengre enn med de andre, fordi jeg kunne snakke så mye engelsk i den andre familien. Nå er det NULL engelsk. og spansk. Jeg har til og med klart å lese ut twilight på spansk. Noe jeg er veldig fornøyd med. Ting går så sakte i begynnelsen. Jeg telte ned dager, timer, sekunder. NÅR SKULLE JEG FÅ KOMME MEG PÅ FLYET HJEM !? Men så går ting på gli. man skjønner seg på kulturen, språket. Man blir endel av livet her nede. Og ting går plutselig på gli. Det er som å være i en nedoverbakke. For nå går ting så på gli at før jeg vet ordet av det, ja så er jeg nede på bunnen. Hjemme i Norge igjen. 31 Juli, 14.55 lander jeg på gardermoen forresten. Og bare det at jeg VET når jeg kommer hjem, skremmer jo livet ut av meg. Jeg vil ikke gi slipp på denne opplevelsen. Jeg føler ikke at jeg har fått nok. Jeg kan ikke få nok. Jeg tror det er litt som å vinne i lotto. Har man vunnet, ja da er det fort lett å ville vinne mer. mer, mer MER.

Vennskapene jeg har klart å stifte her, er vennskap som er helt unike. Jeg har funnet venner jeg kommer til å ha resten av livet. Og det skjærer så vondt i kroppen min, når jeg vet at det er mange av disse folkene jeg aldri aldri kommer til å få se igjen. Men så samtidig, er det det som er så fint med vennskap. Finner du en ordentlig venn, ja da varer vennskapet for livet ut. Og bare det å finne noe så fint og unikt som det er jo ene og alene kun en god grunn for å dra på utveksling.

Så kan man jo deretter ta for seg at vertsfamilien også er en fin grunn til å reise. Om dere er så heldige som jeg var med min 2. vertsfamilie, ja da har dere fått mye mer enn dere kan ønske dere. Jeg har vært KJEMPE heldig. Man reiser ned, helt alene og ender opp med å ha såå mange folk man har nærme seg. som betyr en hel verden.

I tillegg til alt dette, så lærer man jo et fjell av ting om landet. Kulturen. Og ikke mins språket. Man vokser så utrolig mye når man utveksler. Det er en hard måte å vokse på, det er helt sikkert og visst, men såvisst den beste. Det er jeg sikker på. Jeg gjentar meg selv sikkert mange ganger i innleggene mine, eller til og med i samme innlegg. Men jeg står bare så fast på det jeg skriver, at jeg må bare understreke ting litt.

Er det noen der ute som har SPØRSMÅL o.l ang utveksling. Så send meg en mail. Jeg svarer med glede!! jeg_victoria@hotmail.com

Håper dette innlegget var til hjelp. Om det er noe dere føler dere mangler, så gi meg et hint, så skal jeg nok klare å bublisere enda et innlegg om nettopp dette temaet.

Ha det strålende!

Og til dere tvilere, hiv dere ut i det.Det kan virke kjempe skummelt og skremmende. Met er virkelig verdt det.

-Victoria

Jeg ER verdens lykligste person!

Jeg er så glad. Og så lykkelig. Og jeg kan virkelig ikke slutte å smile. Ting er så fantastisk. Jeg er på utveksling, og har virkelig fått en GOD familie. Hver eneste dag på kvelden så har meg og mamá en slik en moro ting mellom oss. Jeg kan finne på å si "vet du hva er klokken" "HÆ; SE HVA KLOKKA ER" "oj, vi er sent ute" jeg kan late som jeg ser på klokka som jeg IKKE har på armen. Jeg kan generelt sett bare se på henne. For når et av tegnene kommer, ja da er det tid for en klem. Og slik er det hver eneste dag. Og hver eneste dag får jeg den beste klemmen jeg kan tenke meg. Mamá er en god person tvers igjennom på alle måter. Bror Pedro, Papá Pedro og søster Aurime også. HELE slekta er av de beste man kan finne. Jeg kommer så godt over ens med alle. Og jeg blir så godt tatt vare på.
Og jeg har bare lyst til å hoppe rundt, skrike og danse. For heregud, dette skal bli bedre, for jeg skal dele denne gleden jeg føler. Og jeg skal vise hvor godt jeg har det her nede. Hvor fantastisk dette er. Foooor, mamma kommer på besøk! MAMMA KOMMER I JULI. Og jeg har ikke ord. Jeg er bare verdens lykligste. Uten tvil. Mamá har drevet og snakket om alt vi skal finne på og hvor fint det skal å bli treffe mamma. (obs, mamma med to m'er. NORSK mamma. Mamá med èn M Venezuela mamma)
På skolen i dag har jeg gått rundt og vært i lykkerus! Hva skal man med alkohol eller andre narkotiske stoffer, når man kan oppnå det dobbelte med lykkerus !? Om man kan dø av lykke, burde jeg vært død for lengst!
Det greiene når jeg skulle være "la madrina" gikk kjempefint. Litt dumt at det KUN dukket opp 8 av 36 elever fra klassen min!!! Vi var uten tvil den klassen som stilte opp dårligst. Men det er ikke så farlig. Vi hadde det kjempe moro alikevel. Heller ble jeg ikke kronet til "dronning". Men jeg gråter ikke av den grunn.
Så helgen som var nå, så dro familien sammen til Cumana. fordi det var "offesiel mamma dag" på søndag. så folk var jo helt i hundre. Alle som er mammaer får gave ! Man gir like mange gaver på denne dagen som på 24 desember her nede.... -.-
Såå, kan jeg jo også fortelle at i morgen så har jeg volleyball kamp. Ja for grunnen til alt det "la madrina " styret er jo for at det er turneringer på gang. SÅ vi er enda ikke ute av turneringen, etter et tap og et vinn. I morgen er forresten den første kampen min. så jeg er jo nervevrak og en halv. Sååå, til helgen som kommer så skal vi reise enda en gang til Cumana. For Onkel Cæsar fyller 50 år. Så det blir helt garantert fest og slikt. Så nærmer jo Meridaturen seg også. Jeg har bare så mye å se frem til. Jeg digger dette. Er nesten så jeg ikke får sove på nettene. Det er jo som å sove dagen før julaften HVER eneste dag.
Jeg har det så bra! JEG HAR DET SÅ BRA!
Nå skal jeg avslutte dette inlegget, før det blir FOR mye gjentagelse av at jeg er glad.

JEG ER GLAD!

-Victoria